Haakon kommer seg plutselig fremover!!!

Etter nok en natt med lite søvn våknet vi opp til en gnistrende klar, men kald dag! Vi hadde avtalt med de andre i trillemafiaen at vi skulle starte opp nyåret med en liten spleiselunsj hos oss. Men dessverre krabbet gradestokken så langt ned at de aller fleste syns det ble for kaldt å ta de søte små ut av huset.

Da jeg sto på badet denne morgenen med tannbørsten i munnen og såvidt klarte å fokusere på mitt eget speilbilde, hørte jeg en underlig lyd fra stua. Det tar litt tid før hjernen klarer å sette sammen informasjonen den mottar etter så lite nattesøvn, men relativt raskt kom jeg meg ut i stua for å sjekke den mistenkelige lyden. Da jeg runder hjørnet i stua øker lyden i volum og på stuegulvet sitter en liten, men fornøyd gutt og banker en saks i gulvet mens han smiler og ler.
Sånn lærte jeg at Haakon kommer seg fremover. Frem til nå har han bare rygget seg rundt stua, men nå har han endelig knekt koden og skjønner hvordan han skal komme seg fremover. Etter litt observasjon er konklusjonen at han har to ulike måter å komme seg fremover på; den ene er å ligge flatt på magen og ved hjelp av armer og hender dra seg fremover. Den andre er å sitte på det ene beinet sitt og ake seg bortover gulvet. Det var på denne måten han fant frem til saksen jeg har i strikkesakene mine, fra nå av må de ha ny plass...

Så sent som kvart på elleve var det minus 19 grader ute!

Det dugget på innsiden av vinduene og terrassedøra og når jeg åpnet døra slo frostrøyken inn i stua!

Et kaldt, kaldt Oslo!

Haakon fant et nytt sted å sette seg fast...

En blid gutt som endelig har knekt koden og kommer seg fremover!

Vi fikk et koselig besøk av Mathea og Camilla på formiddagen.
Det var så gøy å se begge to igjen, det er så lenge siden sist! Snuppelure hadde fått mørkere hår og smilet satt like løst hos henne som hos mammaen.
Vi koste oss med omelett og rundstykker til lunsj og som "dessert" lagde vi cafe latte ved hjelp av espresso fra min fantastiske Nespressomaskin og melkeskum vi lagde i presskanna. Det fungerte ypperlig og det ble riktig så godt med en liten klype kanel på toppen!

Etter formiddagshvilen sin våknet Emil opp med hektiske røde roser i kinnene og satt slapt på fanget og lente seg mot meg og tok livet ganske så med ro. HELT uvanlig til å være Emil! Det viste seg at han hadde nær på 40 i feber og rumperaketten ble tatt i bruk.

Men etter litt tid på mammas fang kviknet han til igjen og satt på gulvet og forøkte å stryke Mathea over hodet. Han så på med store øyne da hun kledde på seg og gjorde seg klar til å gå.

Haakon ville ikke si hadet og la seg på gulvet i protest!

Vi takker Camilla og Mathea for et koselig besøk og gleder oss til neste gang vi sees! Det var jammen godt dere var tøffe nok til å ta turen over tunet og hilse på oss til tross for kulda. Det godt både for store og små og få litt avveksling og dere er et fantastisk selskap.

Like før kveldsgrøten til guttene kom tante Wenche og onkel Stian på besøk.
Både store og små lo og hadde det gøy.

Emil syns det var knall å komme på onkels fang og få leke karusell!

Haakon verner fortsatt om sin favoritt, som for tiden er tante. Når hun forsøkte å si hei til Emil og gi han en klem HYLTE Haakon til og protesterte ALT han kunne!

Så tro onkel til med kveldsgrøten.
Det var litt av en oppgave, for midt i grøten kom Ole Jørgen og Heidi innom oss. De skal ha egne tvillinger, termin er beregnet til å være rundt mars for de også. Dermed fikk vi solgt bilsetene våre, babygymmen og babybjørnene. Guttene syns det var utrolig rart at det sånn helt uten videre kom fremmede folk inn i stua akkurat når de spiste kvelds, men ved hjelp av en tålmodig onkel og pappa går det meste bra til slutt!

Like før tante og onkel skulle reise hjem våknet Emil gråtende opp og roet seg ikke. Nok en gang hadde feberen kommet tilbake og hoppet opp i 39,5. Da ble det nok en paracet og noen vidunderlige minutter med kos på tantes fang med god hjelp av onkel.

Jeg håper det er tenner som gjør at Emil har vært i så varierende form og humør den siste tiden. Hver gang han starter å jamre drar han smokken rundt i munnen og ser på meg med verdens tristeste øyne. Vi har prøvd med Dentinox, men det hjelper i noen sekunder også er det like ille igjen. Jeg krysser fingre og tær for at det er tenner, det betyr at han på ett eller annet tidspunkt slutter å jamre og det igjen kan bli fred i heimen... I kveld ble det ikke fred før klokka 23.45, men det er likevel bedre enn de tre nettene vi har hatt før denne. Så nå krabber jeg ned under dyna og håper på en god natt søvn og at morgendagen byr på blide og friske gutter. Planen er nemlig å trosse kulda og komme seg ned på senteret en tur.